En hednings trøst i sin søken etter mening.

For å ikke bite over et større tema enn det jeg kan tygge valgte jeg dette for litt søndagsfilosofi. Dette er et tema som har interessert meg helt siden tidenes morgen og jeg føler endelig at jeg har fått nok fotfeste til å klare å ha lyst til å dele tankene mine rundt det hele. Når jeg sier “tankene mine” så er dette en sannhet med modifikasjoner, for det er ikke egentlig mine ideer jeg deler her, det er en kombinasjon av andres ideer som har resonert med meg og som jeg har destilert ned til noe jeg selv synes er håndgripelig og ikke aaalt for new-age og teit. Det kan godt være at for deg så høres det helt på trynet ut, og det er greit! Det er ikke bare lov, men absolutt anbefalt å ha sine egne meninger og oppfatninger om alt mulig, så fortsett med det, men ikke tving de på andre som om de skulle være den absolutte sannhet, for det er det aldri. Jeg påstår heller ikke at det jeg mener er den absolutte sannhet. Så informert er jeg ikke og kommer aldri til å bli, men det er i det minste tanker som gir meg litt fred i stunder der jeg finner meg grepet av eksestensiell angst. 

Etter denne heller rotete introduksjonen er det vel ikke annet å gjøre enn å hoppe rett ut på dypet og håpe på det beste, så 1, 2, 3, here we go: 

Tror du på Big Bang og evolusjonsteorien? Det er et lite premiss for at resten av det jeg skal si flyter hos deg. Jeg for min del synes at Øystein Greni er en flink låtskriver, skjønt litt for opphengt i å romantisere California. Neida, ikke den Big Bang, men det store smellet, tullebukk! Åja. Hvis vi er på nett med at dette er den mest sannsynelige forklaringen på hvordan universet har utviklet seg (og jeg vil argumentere for at det er det) har vi et godt grunnlag. Det hele startet da for 13,7 (eller noe i den duren) milliarder år siden da all materie i det kjente universet var samlet i en singularitet, ett hyperkompakt punkt omtrent på størrelse med et eple, har jeg blitt fortalt fra kilder. For de som har bodd i et studentkollektiv med litt for mange mennesker på litt for få kvadratmeter er det ikke vanskelig å forestille seg at når hele det kjente og ukjente universet, inkludert mørk materie og alskens esoterisk krimskrams var konsentrert på størelsen til et eple blir ting litt svett og det kan ikke vare i lengden. Det gjorde det heller ikke, for ting begynte å ekspandere i en helt fenomenal hastighet i en enorm reaksjon som fremdeles pågår og som vi fremdeles er en del av. 

Hvis du er gira på noen DMT-aktige datasimuleringer av det hele så kan det oppleves her: http://www.space.com/25777-universe-evolution-simulation-images-gallery.html
Og det er nettop dette som er poenget mitt: Vi er en del av den. Var det Carl Sagan som sa “We are all made of stardust”? Mulig. Han står vel på pallen sammen med Mark Twain og Abraham Lincoln i konkurransen om flest feilaktig tilskrevne sitater på internet, det er vanskelig å være sikker. Uansett så er det vrient å argumentere mot dette, for du ville da måttet argumentere for at du er noe annet enn resten av universet, en uttalelse selv jeg finner pretensiøs. Altså er du universet, jeg er universet, bilen din er universet, kaninen din er universet i mer eller mindre like stor grad som at Donald Trump og en isbjørn er universet. Vi er alle atomer og molekyler satt sammen i på en måte som lar oss fungere som de vesnene vi er, på et organisk romskip for det meste bestående av det samme som oss og som suser gjennom et univers som også i høy grad består av det samme. 

Det som gjør oss “spesielle” er at vi har evnen til å oppfatte det hele gjennom den (med god margin) mest komplekse sammensetningen av univers vi vet om, nemlig den menneskelige hjernen. Det er ikke egentlig vanskelig å tro at noe så komplekst kan ha blitt til fra tilfeldigheter heller, for hvis vi kjøper evolusjonsteorien er vi da enige om at vi har alle kommet fra noen encellede organismer som befant seg i det rette klimaet til å utvikle seg over lang tid til det vi er nå. Sett at universet er tilnærmet uendelig stort og har eksistert ufattelig lenge vil det på samme måte som at 100 aper med skrivemaskiner og lang nok tid til slutt vil klare å skrive Hamlet (prinsippet bak Babels bibliotek) resultere i oss.
Det som gjør setter oss mennesker i en så spesiell situasjon er at i motsetning til en kanin, en isbjørn eller muligens Donald Trump har vi en hjerne som er så kompleks at den tillater en utrolig klar oppfattning av det hele. “Oppløsningen” vi ser verden rundt oss i og hvor intrikat vi klarer å forstå den er helt unikt i forhold til andre livsformer rett og slett fordi vi har så fordømt store hjerner og har et godt utviklet “opperativsystem” (akkumulert kunnskap fra andre mennesker, tidligere generasjoner og alle våre opplevelser), men det er naivt å tro at det finnes uendelig mye mer intrikate måter å forstå eksistens på gitt den rette mengden prosesseringskraft og nok kunnskap *kremt, kunstig intelligens, kremt*… På samme måten som at tanken om internett eller hvordan en kjernereaktor fungerer er fåfengt å prøve å forklare til et rådyr (den har rett og slett ikke mulighenten til å forstå det og vil aldri klare uten å gjøre et kvantehopp i evolusjon) er det umulig for oss å fatte hvordan eksistens ville sett ut fra et høyere ståsted. Ærlig talt er jeg relativt glad for å forstå ting i den grad jeg gjør akkurat nå og har mer enn nok med det. 

Uansett, tilbake til mitt ressonement angående vår bevissthet: Vi har nå konkludert med at vi alle er en del av universet og vi opplever universet gjennom prosesser i hjernen vår. Korrekt? 

Universet = deg og meg.

Vil det da si at det vi kaller bevissthet er universets måte å forstå seg selv på gjennom den menneskelige hjerne? Wow. Den enkleste analogien for det hele har jeg opplevd at er en radio. Tenk at universet er en uendelig mengde kontinuerlig utviklende radiosendinger (bevisstheter) som sendes på en uendelig mengde frekvenser. Hjernen min er en radio som er tunet inn på frekvensen Gaute. Og der mistet jeg nok halvparten av alle som leser dette. Til dere som fremdeles henger med vil jeg si grautlerer, dere er offisielt hippier. 
Og apropos hippier: Meditasjon. Mange som har meditert over lengre tid og fått litt fotfeste har opplevd en følelse av å være “i ett med noe større”. Denne opplevelsen kan du først få når du klarer å ikke bare skjønne at du er en uendelig liten del av noe mye, mye større og mer komplekst, men virkelig føle det og klare å observere det du nå kaller bevissthet fra et utenforstående perspektiv. Det er egentlig litt synd at det er såpas vanskelig å bryte ut av den kontinuerlige flyten av tanker og inntrykk, alle distraksjonene som holder oss fra å kunne lene seg tilbake og bare være en båt som rolig dupper i eksistensens stille sjø. 
For det er i slike øyeblikk i det minste jeg kan slutte å tenke på regningene, oppvasken og fremtidens bekymringer, lene meg tilbake og innse hvor meningsløst alt egentlig er, for snart vil det være over uansett. Men det som vil være over er kun min oppfattning av det hele, min oppfatning av universet. Universets oppfatning av seg selv gjennom meg. Resten av universet vil fortsette i samme tempo og med samme masse og energi, det har mistet en oppfattning av seg selv, men fått mange fler på veien. Og siden vi alle er en del av universet er vi alle i den forstand som hummere: Udødelige. 

PS: Jeg er hverken filosof eller astrofysiker, jeg er lydtekniker. Ta det jeg sier med en klype salt og tolk det som du selv ønsker, men jeg håper du fikk noe ut av det hele og takker for din oppmerksomhet. 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s